Sainte-Laguës metode

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Sainte-Laguës metode er regnestykket Norge bruker for å fordele mandater mellom partiene ut fra stemmetallene. Metoden går ut på at stemmetallene deles på en rekke faste tall – divisorer – helt til alle mandatene i en krets er delt ut.

Når stemmene er talt opp etter et valg, holder det ikke bare å telle hvor mange stemmer hvert parti fikk. Stemmene må omsettes til mandater, altså faktiske seter i folkevalgte forsamlinger. Dette kalles forholdstallsvalg: mandatene skal i prinsippet fordeles proporsjonalt med oppslutningen partiene har fått.

Problemet er at stemmetall sjelden går jevnt opp i antall mandater. Da trengs en matematisk metode som avgjør hvilket parti som får neste ledige mandat. I Norge brukes en modifisert utgave av Sainte-Laguës metode, oppkalt etter den franske matematikeren André Sainte-Laguë. Den brukes både ved stortingsvalg og ved kommune- og fylkestingsvalg.

Kort fortalt fungerer det slik: partiets stemmetall deles først på 1,4, deretter på 3, så på 5, 7, 9 og så videre – alltid oppadgående oddetall. For hver runde får partiet med høyest kvotient (resultatet av delestykket) det neste mandatet, og partiets divisor økes til neste tall i rekken. Slik fortsetter man til alle mandatene i valgkretsen er fordelt.

Hvorfor akkurat 1,4 og ikke 1?

Den opprinnelige, «rene» Sainte-Laguë-metoden starter med divisoren 1. Norge bruker en modifisert utgave der første divisor er 1,4 i stedet for 1. Dette er en bevisst justering.

Uten justeringen ville det vært relativt lett for et lite parti å få sitt første mandat, fordi kvotienten ved divisor 1 rett og slett er stemmetallet selv. Ved å heve den første divisoren til 1,4 gjøres det litt vanskeligere å vinne det aller første mandatet i en krets. Hensikten er å dempe oppsplittingen av mange små partier og gjøre det mer krevende å etablere seg med bare ett mandat, samtidig som metoden fortsatt er langt mer tilgjengelig for mindre partier enn for eksempel flertallsvalg.

Etter det første mandatet følger de vanlige divisorene 3, 5, 7, 9 og så videre, akkurat som i den opprinnelige Sainte-Laguë-metoden. Justeringen gjelder altså kun terskelen for å få det første mandatet i en krets.

Slik virker regnestykket i praksis

Metoden gjentas krets for krets, siden mandatene i norske valg først og fremst fordeles innenfor hver valgkrets. Fremgangsmåten er:

• Alle partiers stemmetall deles på 1,4. Partiet med høyest kvotient får første mandat.
• Det partiet som nettopp fikk et mandat, får sitt stemmetall delt på neste oddetall i rekken (3, deretter 5, 7 osv.).
• På nytt sammenlignes alle partienes kvotienter. Høyest kvotient vinner neste mandat.
• Slik gjentas prosessen til alle mandatene i kretsen er delt ut.

Et konkret eksempel

Tenk deg en valgkrets med tre mandater å fordele mellom tre partier, med følgende stemmetall: Parti A 10 000 stemmer, Parti B 6 000 stemmer og Parti C 3 000 stemmer.

Resultatet blir dermed to mandater til Parti A og ett mandat hver til Parti B, mens Parti C – til tross for solid oppslutning – ikke fikk noe mandat i akkurat denne kretsen. Dette illustrerer et kjennetegn ved metoden: utfallet avhenger av hvor mange mandater kretsen har totalt, ikke bare av stemmeandelen alene.

Hvordan henger dette sammen med utjevningsmandater og sperregrensen?

Fordi mandatene i utgangspunktet fordeles krets for krets, kan resultatet i den enkelte krets avvike noe fra partienes samlede stemmeandel på landsbasis. For å rette opp slike skjevheter finnes utjevningsmandater, som fordeles etter en tilsvarende divisorberegning, men på grunnlag av partienes stemmetall i hele landet.

For å konkurrere om utjevningsmandater må et parti først ha kommet over sperregrensen på landsbasis. Denne grensen er uavhengig av selve Sainte-Laguë-utregningen, men virker sammen med den: et parti kan i prinsippet vinne distriktsmandater i enkeltkretser uten å nå sperregrensen, men er avhengig av å nå grensen for å bli med i konkurransen om utjevningsmandatene.

Hvorfor ikke bruke en enklere metode?

Norge har ikke alltid brukt denne metoden. Historisk har ulike land og perioder benyttet andre divisor- og kvotientmetoder for mandatfordeling, blant annet metoder oppkalt etter matematikeren D'Hondt. Slike metoder har litt andre egenskaper – noen favoriserer de største partiene noe sterkere, andre gir en jevnere fordeling mellom store og små partier.

Valget av metode er dels et teknisk og dels et politisk spørsmål: tilhengere av dagens modifiserte Sainte-Laguë-metode mener den gir en god balanse mellom å sikre bredde i partirepresentasjonen og å unngå at Stortinget blir for oppsplittet. Kritikere har på sin side pekt på at terskeljusteringen fra 1 til 1,4 gjør det vanskeligere for nye og små partier å få sitt første gjennombrudd. Dette er en avveining lovgiver har tatt stilling til, og den kan i prinsippet endres ved lovendring.

Ofte stilte spørsmål

Er Sainte-Laguës metode det samme som forholdstallsvalg?

Nei, men de henger tett sammen. Forholdstallsvalg er selve prinsippet om at mandater skal fordeles proporsjonalt med stemmetall. Sainte-Laguës metode er den konkrete matematiske teknikken som brukes for å gjennomføre dette prinsippet i praksis.

Hvorfor deler man på 1,4 og ikke bare på 2?

Tallet 1,4 er valgt fordi det ligger mellom 1 og de påfølgende oddetallene i divisorrekken (3, 5, 7 …), og det gir en bestemt, beregnet terskel for hvor stort stemmetall som skal til for å vinne det aller første mandatet i en krets. Verdien er fastsatt i valgloven.

Gjelder metoden også ved kommune- og fylkestingsvalg?

Ja. Den samme modifiserte Sainte-Laguë-metoden brukes til å fordele mandater både ved stortingsvalg og ved kommune- og fylkestingsvalg, selv om selve valgordningen ellers har enkelte forskjeller mellom valgtypene.

Kan et parti med flest stemmer likevel få færre mandater enn et annet parti?

I den enkelte krets kan utfallet i sjeldne tilfeller virke urettferdig isolert sett, slik eksempelet over viser. Men over tid, og særlig når utjevningsmandatene regnes med på landsbasis, jevner metoden ut de fleste slike skjevheter mellom partienes stemmeandel og mandatandel.

Hvem regner ut mandatfordelingen etter et valg?

Den offisielle opptellingen og mandatberegningen gjøres av valgmyndighetene, med Valgdirektoratet som ansvarlig fagorgan sentralt og fylkesvalgstyrene og kommunene som ansvarlige lokalt. Se også hvordan selve opptellingen foregår i artikkelen om hvordan stemmene telles.