Hvordan fungerer stortingsvalg?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Stortingsvalg er valget der Norges velgere hvert fjerde år bestemmer sammensetningen av landets nasjonalforsamling – Stortinget – med dets 169 representanter. Systemet bygger på forholdstallsvalg, der partienes andel av stemmene i hver valgkrets omsettes til mandater gjennom en fastsatt regnemetode.

Norge er et representativt demokrati. Det betyr at velgerne ikke stemmer direkte over enkeltsaker, men velger representanter som skal forhandle, lovgi og danne regjering på deres vegne i fire år. Stortingsvalget er det viktigste valget i denne kjeden, fordi det er sammensetningen av Stortinget som i praksis avgjør hvilke partier som kan danne regjering, og hvilken politikk som får flertall.

Valgordningen slik den fungerer i dag, er resultatet av en lang utvikling. Fra å ha vært et flertallsvalg med enmannskretser, gikk Norge over til forholdstallsvalg tidlig på 1900-tallet, nettopp for at Stortingets sammensetning skulle gjenspeile velgernes partipreferanser bedre enn et rent flertallssystem kunne gjøre. Utjevningsmandatene og dagens regnemetode er senere justeringer av det samme grunnprinsippet: at mandatfordelingen skal følge stemmegivningen så nøyaktig som praktisk mulig, samtidig som hver landsdel er sikret egne representanter.

Kort fortalt fungerer det slik: landet er delt inn i valgkretser som stort sett følger fylkesgrensene. I hver krets stiller partiene med egne lister over kandidater. Velgerne stemmer på en liste, og stemmetallet i kretsen bestemmer hvor mange av kretsens mandater hvert parti får. I tillegg finnes en ordning med utjevningsmandater som skal gjøre at Stortinget samlet sett speiler stemmegivningen på landsbasis bedre.

Et parti må normalt passere sperregrensen på 4 prosent av stemmene på landsbasis for å bli med i fordelingen av disse utjevningsmandatene – selv om partiet kan vinne enkeltmandater direkte i en valgkrets uansett. Etter at stemmene er talt opp og mandatene fordelt, starter forhandlingene om hvem som skal danne regjering basert på det nye styrkeforholdet i salen.

Hvem kan stemme, og hvordan foregår selve valget?

Stemmerett ved stortingsvalg er i hovedsak forbeholdt norske statsborgere som fyller 18 år innen utgangen av valgåret. Reglene for hvem som er stemmeberettiget, og hvordan man blir manntallsført, er beskrevet nærmere i egen artikkel om hvem som har stemmerett. Selve stemmegivningen kan skje på valgtinget – på selve valgdagen eller dagen før – eller i forkant gjennom forhåndsstemming, som er tilrettelagt for å gjøre det enkelt for folk som er bortreist, syke eller av andre grunner ikke kan møte på valgdagen. Praktiske detaljer om hvordan du faktisk avgir stemmen din, valglokaler og legitimasjonskrav, finner du i artikkelen om hvordan du stemmer.

Valgkretser og fordeling av mandater

Landet er delt inn i valgkretser som i hovedsak følger fylkesinndelingen. Hver krets er tildelt et bestemt antall mandater, fastsatt ut fra en kombinasjon av innbyggertall og areal – slik at også kretser med spredt bosetting og lange avstander sikres rimelig representasjon. De aller fleste av Stortingets representanter velges som såkalte distriktsmandater direkte i disse kretsene. Hvordan mandatene konkret er fordelt mellom kretsene, og hvorfor fordelingen justeres med jevne mellomrom, er tema for artikkelen om valgkretser og mandatfordeling.

I tillegg til distriktsmandatene finnes et mindre antall utjevningsmandater – ett i hver valgkrets. Disse deles ut på tvers av kretsene til partier som har fått en større andel av stemmene på landsbasis enn de har fått igjen i form av distriktsmandater. Formålet er at det samlede Stortinget skal gjenspeile stemmefordelingen nasjonalt bedre enn en ren kretsvis fordeling ville gjort. Ordningen er nærmere forklart i artikkelen om utjevningsmandater.

Hvordan regnes stemmer om til mandater?

Norge bruker en variant av forholdstallsvalg som kalles modifisert Sainte-Laguës metode. I stedet for at mandatene deles ut enkeltvis til partiet med flest stemmer om gangen på vanlig vis, bruker man en rekke divisorer – tall stemmetallene deles på – for å avgjøre hvilket parti som «fortjener» neste mandat. Det første mandatet i en krets deles ut ved å dele hvert partis stemmetall på et litt høyere tall enn ved senere runder, mens de påfølgende mandatene deles ut ved å dele på stadig høyere, oddetallige divisorer. Praktisk betyr dette at metoden er noe mer fordelaktig for mellomstore partier enn en ren, matematisk «rettferdig» fordeling ville vært, samtidig som den gjør det vanskeligere for veldig små partier å ta det aller første mandatet i en krets.

Denne regnemåten brukes både når distriktsmandatene fordeles innad i hver valgkrets, og når utjevningsmandatene fordeles nasjonalt mellom partiene som har passert sperregrensen. Selve opptellingen skjer i flere trinn – fra valglokalet, via kommunen, til fylkesnivå og til slutt en samlet, offisiell opptelling.

Hva er sperregrensen, og hvorfor finnes den?

Sperregrensen er satt til 4 prosent av stemmene på landsbasis. Den avgjør ikke om et parti kan komme på Stortinget i det hele tatt – et parti kan vinne et distriktsmandat direkte i en enkelt valgkrets uansett stemmeandel nasjonalt – men den avgjør om partiet er med i fordelingen av utjevningsmandatene. Tanken bak en slik grense er å unngå at Stortinget blir svært fragmentert med veldig mange små partigrupper, noe som kan gjøre det krevende å danne stabile flertall. Kritikere av ordningen peker på at den kan gjøre at stemmer til mindre partier «forsvinner» i mandatsammenheng selv om partiet har betydelig oppslutning nasjonalt. Se mer i artikkelen om sperregrensen.

Personstemmer: å stryke og kumulere

Velgerne stemmer i utgangspunktet på en partiliste, men har også mulighet til å påvirke rekkefølgen på kandidatene på listen gjennom personstemmer – ved å stryke kandidater man ikke ønsker, eller kumulere, det vil si gi en kandidat ekstra stemmevekt. I praksis er terskelen for at slike personstemmer faktisk endrer den opprinnelige rekkefølgen på listen forholdsvis høy ved stortingsvalg, mens ordningen har større praktisk betydning ved kommunestyrevalg.

Fra valgresultat til regjering

Et stortingsvalg avgjør ikke automatisk hvem som blir statsminister. Etter at mandatene er fordelt, er det opp til partiene å forhandle seg fram til et regjeringsalternativ som enten har flertall bak seg, eller som et flertall på Stortinget i det minste er villig til å tolerere. Dette kan resultere i en flertallsregjering med to eller flere partier, eller en mindretallsregjering som må søke støtte fra andre partier sak for sak. Forskjellen mellom disse to typene er forklart i artikkelen om mindretalls- og flertallsregjering, mens selve prosessen fram mot et konkret regjeringsalternativ er tema i artikkelen om regjeringsalternativ og flertall.

Fordi Grunnloven ikke åpner for at Stortinget kan oppløses og det utlyses nyvalg midt i en stortingsperiode, sitter det valgte Stortinget normalt hele fireårsperioden ut, selv om regjeringen som sitter ved makten kan skifte underveis dersom den mister støtte eller går av frivillig.

Valgdeltakelse og hva den sier

Hvor stor andel av de stemmeberettigede som faktisk avgir stemme, omtales som valgdeltakelsen, og tallet varierer noe fra valg til valg og mellom landsdeler og aldersgrupper. Valgdeltakelsen brukes ofte som en indikator på interessen for og tilliten til det politiske systemet, men må tolkes med en viss varsomhet – lav deltakelse kan skyldes mange ulike forhold.

Et konkret eksempel

Tenk deg en tenkt valgkrets med et lite antall mandater å fordele, og tre partier som stiller liste: Parti A, Parti B og Parti C. Stemmetallene deres i kretsen deles først på den noe høyere første divisoren i den modifiserte Sainte-Laguë-rekken. Partiet med høyest kvotient etter denne delingen vinner kretsens første mandat. Deretter deles det samme partiets opprinnelige stemmetall på neste divisor i rekken – et høyere, oddetallig tall – før man på nytt sammenligner alle partienes kvotienter for å avgjøre hvem som vinner det andre mandatet. Slik fortsetter man, runde for runde, inntil alle kretsens distriktsmandater er delt ut.

Legg merke til at et parti som får relativt få stemmer i denne konkrete kretsen, likevel kan ha stor oppslutning på landsbasis. Dersom partiets nasjonale stemmeandel likevel passerer sperregrensen på 4 prosent, kan det være med i konkurransen om utjevningsmandatene som fordeles på tvers av alle landets kretser – og dermed likevel få representanter på Stortinget selv om det ikke vant noe distriktsmandat i akkurat denne kretsen.

Ofte stilte spørsmål

Hvor ofte er det stortingsvalg i Norge?

Stortingsvalg holdes hvert fjerde år, på faste datoer fastsatt ved lov. Fordi Grunnloven ikke tillater oppløsning av Stortinget og utlysning av nyvalg underveis, kan ikke en regjering utlyse ekstraordinært valg selv om den mister flertallet sitt – i så fall må den i stedet gå av eller søke støtte fra andre partier.

Hva er forskjellen på stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg?

Stortingsvalg avgjør sammensetningen av nasjonalforsamlingen, mens kommune- og fylkestingsvalg avgjør hvem som styrer på lokalt og regionalt nivå. De to valgtypene holdes forskjøvet i forhold til hverandre, slik at det normalt er valg et av hvert år.

Kan et parti komme på Stortinget uten å passere sperregrensen?

Ja. Sperregrensen avgjør bare retten til å delta i fordelingen av utjevningsmandater. Et parti som vinner et distriktsmandat direkte i en valgkrets, får plass på Stortinget uavhengig av om det har passert 4 prosent på landsbasis.

Hvorfor får ikke alltid det partiet med flest stemmer flest mandater i en krets?

Mandatfordelingen styres av divisorrekken i den modifiserte Sainte-Laguë-metoden, ikke bare av rå stemmeandel. Dette gir en fordeling som samlet sett skal reflektere stemmegivningen rimelig godt, men det kan i enkelttilfeller gi utslag som avviker noe fra en helt enkel, proporsjonal fordeling.

Er stortingsvalget det samme som regjeringsdannelsen?

Nei. Stortingsvalget avgjør bare hvor mange mandater hvert parti får i Stortinget. Hvem som deretter danner regjering, avgjøres i forhandlinger mellom partiene etterpå, basert på hvilke konstellasjoner som kan skaffe et flertall eller i det minste bli tolerert av et flertall i salen.