Hva er sperregrensen?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Sperregrensen er grensen på 4 prosent av stemmene på landsbasis som et parti må passere for å bli med i fordelingen av utjevningsmandatene ved stortingsvalg. Ligger et parti under grensen, kan det likevel få inn representanter fra enkelte fylker, men ikke ekstra mandater som jevner ut den samlede fordelingen på Stortinget.

Tenk deg at et parti får 3 prosent av stemmene i hele landet. Det er ikke nok velgere til å vinne et fylkesmandat noe sted, og partiet står da uten representanter på Stortinget – selv om 3 prosent av velgerne faktisk stemte på det. Et parti med 5 prosent oppnår derimot retten til å konkurrere om de 19 utjevningsmandatene som skal gjøre sammensetningen av Stortinget mer rettferdig i forhold til stemmetallene.

Stortinget har til sammen 169 representanter. Av disse velges 150 som direkte distriktsmandater i de 19 valgkretsene (fylkene), mens de resterende 19 er utjevningsmandater. Utjevningsmandatene skal rette opp skjevheter som oppstår fordi distriktsmandatene fordeles fylke for fylke, ikke etter stemmetall for hele landet under ett. Uten en slik utjevning ville partier med spredt, landsdekkende oppslutning lett kommet dårligere ut enn partier med konsentrert støtte i noen få fylker.

Sperregrensen bestemmer hvem som får være med i denne utjevningen. Bare partier som får minst 4 prosent av stemmene på landsbasis, er med i konkurransen om utjevningsmandatene. Partier under grensen kan fortsatt vinne distriktsmandater i enkeltfylker dersom oppslutningen der er sterk nok, men de får ingen ekstra mandater fra utjevningspotten selv om de har mange velgere spredt rundt i landet.

Hvorfor har Norge en sperregrense?

Norge bruker et forholdstallsvalg, der mandatene i hovedsak fordeles proporsjonalt med stemmetallene. Rendyrket forholdstallsvalg uten noen sperre kan i teorien gi plass til svært mange små partier, noe som gjør det vanskeligere å danne stabile regjeringer og få gjennomslag for helhetlige politiske løsninger i nasjonalforsamlingen.

Sperregrensen er derfor et kompromiss: den skal sikre at Stortinget gjenspeiler velgernes vilje bredt sett, samtidig som den demper en for stor oppsplitting i mange små partigrupper. Grensen gjelder likevel bare for utjevningsmandatene – ikke for retten til å stille liste, drive valgkamp eller vinne mandater direkte i et fylke. Et lite parti er dermed aldri utestengt fra Stortinget, men det må ha lokal styrke i minst én valgkrets for å komme inn uten å nå den nasjonale grensen.

Distriktsmandater og utjevningsmandater – hva er forskjellen?

For å forstå sperregrensen må man skille mellom de to typene mandater på Stortinget:

• Distriktsmandater (150 stk.): Fordeles innenfor hvert fylke etter stemmetallene i akkurat den valgkretsen. Her spiller sperregrensen ingen rolle – et parti kan vinne et distriktsmandat i ett fylke selv om det ligger langt under 4 % nasjonalt.
• Utjevningsmandater (19 stk.): Ett mandat er satt av til hvert fylke, og fordeles på landsbasis mellom partiene som har minst 4 % av stemmene totalt, for å rette opp skjevheter mellom stemmeandel og mandatandel.

Fordelingen bruker den modifiserte Sainte-Laguës metode, en matematisk beregningsmåte som brukes både ved fordeling av distriktsmandater og utjevningsmandater. Poenget med sperregrensen er altså ikke å hindre små partier fra å bli representert i det hele tatt, men å avgrense hvem som er med når Stortinget skal jevnes ut i etterkant. Du kan lese mer om selve utregningen i artikkelen om utjevningsmandater og om hvordan stemmene telles opp etter valgdagen.

Hva skjer med et parti som havner rett under grensen?

Et parti som får for eksempel 3,9 prosent av stemmene, men ikke vinner noe distriktsmandat, står uten representanter på Stortinget i den perioden – selv om nesten 4 av 100 velgere stemte på partiet. Dette omtales ofte som at stemmene «forsvinner» inn i mandatfordelingen til de større partiene, fordi stemmer på partier under sperregrensen ikke gir uttelling i form av utjevningsmandater.

Et parti som derimot vinner et distriktsmandat i et fylke der oppslutningen er sterk, kommer inn på Stortinget selv uten å nå den nasjonale grensen. Miljøpartiet De Grønne (MDG) er et kjent eksempel på et parti som ved flere valg har vunnet et distriktsmandat i Oslo på grunn av høy lokal oppslutning, uten at partiet nødvendigvis har nådd 4 prosent på landsbasis – og dermed uten å få ekstra utjevningsmandater i tillegg. Dette illustrerer hvordan sperregrensen kun styrer utjevningen, ikke selve retten til å bli valgt inn.

Debatten om sperregrensen

Sperregrensen er jevnlig gjenstand for politisk debatt, særlig når et parti har ligget nær 4 prosent på meningsmålinger eller i valgresultater. Diskusjonen handler grunnleggende om avveiningen mellom to demokratiske hensyn: bred representativitet og styringsevne.

Dette er et tema der ulike politiske miljøer er uenige, og Nyhetsbloggen tar ikke stilling til om grensen bør heves, senkes eller fjernes – bare til hvordan regelen faktisk virker.

Hvordan ble sperregrensen til?

Ordningen med utjevningsmandater og en nasjonal sperregrense ble innført som en del av en større reform av valgordningen på slutten av 1980-tallet, og har siden vært en fast del av hvordan stortingsvalg gjennomføres i Norge. Før den tid var det større fylkesvise skjevheter mellom hvor mange stemmer et parti fikk nasjonalt og hvor mange mandater partiet endte opp med, fordi alle mandatene ble fordelt fylke for fylke uten noen etterfølgende utjevning.

Løsningen politikerne landet på, var å sette av et fast antall mandater – ett per fylke, til sammen 19 – som skulle fordeles etter partienes stemmetall for hele landet samlet. For at denne utjevningen ikke skulle bli for komplisert, eller gi mandater til svært mange små partier med bare noen få prosent oppslutning, ble det samtidig satt en nedre grense for hvem som kunne være med i fordelingen. Denne grensen er sperregrensen på 4 prosent. Systemet har i hovedsak stått uendret siden, selv om selve nivået på grensen i prinsippet kan endres av Stortinget gjennom vanlig lovbehandling.

Hvordan telles stemmene opp mot grensen?

Etter valgdagen summeres stemmene til hvert parti fra samtlige valgkretser i landet, slik at man får ett samlet nasjonalt stemmetall per parti. Dette tallet regnes om til en prosentandel av alle godkjente stemmer som er avgitt. Partier som når minst 4,0 prosent, går videre til beregningen av utjevningsmandater. Partier under grensen er ferdige med den delen av oppgjøret, uavhengig av om de er like under grensen eller langt unna.

Det er verdt å merke seg at sperregrensen regnes ut fra stemmer på partinivå, ikke på listenivå i det enkelte fylke. Et parti som stiller egne lister i alle 19 valgkretsene, får dermed telt sammen stemmene fra samtlige kretser før grensen vurderes. Selve utregningen av hvor mange utjevningsmandater hvert kvalifisert parti får, skjer deretter ved hjelp av den modifiserte Sainte-Laguës metode, som sammenligner partienes stemmetall med mandatene de allerede har fått gjennom distriktsvalget.

Gjelder sperregrensen ved andre valg enn stortingsvalg?

Sperregrensen på 4 prosent er en regel som er særegen for fordelingen av utjevningsmandater ved stortingsvalg. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalg fordeles mandatene på andre måter innenfor hver enkelt kommune eller fylkeskommune, uten en tilsvarende nasjonal sperregrense. Det er derfor fullt mulig for et lite parti å komme inn i et kommunestyre selv om det aldri ville nådd 4 prosent i et stortingsvalg.

Et konkret eksempel

Se for deg et stortingsvalg der ni partier stiller liste. Seks av dem får over 4 prosent av stemmene på landsbasis og er dermed med i fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, i tillegg til de distriktsmandatene de vinner i enkeltfylker. To andre partier havner under grensen, men et av dem vinner likevel ett distriktsmandat i et fylke der partiet har spesielt sterk lokal oppslutning – akkurat som beskrevet i eksempelet med Oslo over. Det siste partiet får verken distriktsmandat eller utjevningsmandat, og velgerne som stemte på det, har dermed ingen egen representant på Stortinget i denne perioden. Dette viser hvordan sperregrensen i praksis kan avgjøre om et parti får ett, flere eller ingen mandater – uavhengig av hvor mange velgere som faktisk støttet det.

Ofte stilte spørsmål

Er sperregrensen det samme som en stemmerettsgrense?

Nei. Sperregrensen har ingenting med hvem som kan stemme å gjøre – den handler utelukkende om hvilke partier som er med i fordelingen av utjevningsmandater etter valget. Hvem som har stemmerett, er regulert i egne bestemmelser i valgloven.

Kan et parti komme på Stortinget selv om det ligger under 4 prosent?

Ja. Et parti som vinner et distriktsmandat i minst ett fylke, får representanter på Stortinget uansett landsresultat. Sperregrensen stanser bare adgangen til utjevningsmandater, ikke selve distriktsmandatene.

Hvorfor er grensen satt til akkurat 4 prosent, og ikke for eksempel 3 eller 5?

Grensen er et politisk fastsatt kompromiss mellom hensynet til bred representasjon og hensynet til styringsdyktighet, nedfelt i valgloven. Nivået har vært stabilt over lang tid, men er i prinsippet noe Stortinget selv kan endre gjennom lovendring.

Hva skjer med stemmer til partier under sperregrensen?

Stemmene teller fortsatt med i det offisielle valgresultatet og viser den reelle oppslutningen partiet har. Men siden partiet ikke er med i utjevningsoppgjøret, gir ikke disse stemmene grunnlag for ekstra mandater utover eventuelle distriktsmandater partiet måtte vinne på egen hånd.

Gjelder sperregrensen for regjeringsdannelse?

Nei, sperregrensen handler kun om mandatfordelingen på Stortinget. Hvilke partier som til slutt danner regjering, avhenger av forhandlinger og flertallskonstellasjoner etter valget – se mer om dette i artikkelen om regjeringsalternativ og flertall og om koalisjonsregjeringer.