Hva er en meningsmåling?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

En meningsmåling er en undersøkelse der et forholdsvis lite, tilfeldig utvalg av befolkningen spørres om hva de mener eller vil stemme, for deretter å bruke svarene til å anslå hva hele befolkningen tenker.

Tanken bak en meningsmåling er den samme som når en kokk smaker på en skje suppe for å avgjøre om hele gryta trenger mer salt: du trenger ikke spørre alle for å få et godt bilde av helheten, så lenge skjeen er tatt på en måte som gjør den representativ for resten av gryta. På samme måte trenger ikke et meningsmålingsbyrå å spørre alle stemmeberettigede i Norge for å anslå hvordan et helt land vil stemme – noen tusen svar er nok, forutsatt at utvalget er satt sammen riktig.

I Norge gjennomføres slike målinger jevnlig av kommersielle meningsmålingsbyråer på oppdrag fra medier, partier eller organisasjoner. De mest kjente målingene handler om stortingsvalg, altså hvor mange prosent av stemmene de ulike partiene ville fått dersom det var valg i dag. Men meningsmålinger brukes også til å måle holdninger til enkeltsaker, tillit til institusjoner og oppslutning om regjeringer.

Det viktigste å forstå er at en meningsmåling aldri er en fasit. Den er et statistisk anslag med en innebygd usikkerhet, og den måler stemningen på et gitt tidspunkt – ikke hva som vil skje i et faktisk valg som kanskje ligger måneder eller år fram i tid.

Hvordan velges utvalget som spørres?

Kvaliteten på en meningsmåling avhenger nesten utelukkende av hvor godt utvalget speiler befolkningen som helhet. Målingsbyråene bruker ulike metoder for å rekruttere respondenter, blant annet telefonintervjuer med tilfeldig utvalgte telefonnumre og internettpaneler der et stort antall personer på forhånd har sagt seg villige til å svare på undersøkelser over tid.

Uansett metode er målet det samme: utvalget skal ligne Norge i miniatyr når det gjelder alder, kjønn, bosted, utdanning og andre kjennetegn som erfaringsmessig henger sammen med politiske holdninger. Et utvalg som for eksempel har for mange eldre eller for mange fra én landsdel, vil gi et skjevt bilde selv om selve intervjuene er gjennomført korrekt.

Hva betyr veiing av svarene?

Selv med god rekruttering vil et utvalg sjelden treffe befolkningens sammensetning helt nøyaktig. Derfor veier byråene svarene i etterkant: svar fra grupper som er underrepresentert i utvalget, gis noe større vekt i det endelige resultatet, mens svar fra overrepresenterte grupper veier noe mindre. Dette er standard statistisk praksis og gjøres for å kompensere for skjevheter i hvem som faktisk svarte, ikke for å manipulere resultatet i noen retning.

Et beslektet spørsmål er hva byråene gjør med velgere som er usikre eller vil skjule hvem de stemmer på. Ulike byråer har ulik praksis for hvordan disse svarene håndteres, og det er en av grunnene til at målinger fra forskjellige byråer, gjort i samme periode, likevel kan vise noe ulike tall.

Hvorfor har målinger en feilmargin?

Fordi en meningsmåling bygger på et utvalg og ikke på hele befolkningen, vil resultatet alltid ha en statistisk usikkerhet, gjerne kalt feilmargin. Feilmarginen forteller hvor mye det målte tallet kan avvike fra det som ville vært det «sanne» tallet dersom alle stemmeberettigede hadde blitt spurt.

Som en tommelfingerregel blir feilmarginen mindre jo større utvalget er, men gevinsten avtar: å doble antallet spurte gir ikke en dobbelt så presis måling, fordi usikkerheten avtar med kvadratroten av utvalgsstørrelsen. Feilmarginen er også størst for partier med lav oppslutning og minst for de største partiene. Dette er tema for en egen artikkel om hvor treffsikre målingene faktisk er, som går grundigere inn på hvordan feilmargin bør tolkes og hvorfor målinger fra ulike byråer kan sprike.

Hvem gjennomfører meningsmålinger i Norge?

I Norge er det flere kommersielle analysebyråer som gjennomfører politiske meningsmålinger på oppdrag fra aviser, TV-kanaler og nyhetsbyråer. Byråene har egne metoder for rekruttering og veiing, og konkurrerer også om å bli oppfattet som mest presise. Nyhetsredaksjoner publiserer gjerne målingene sine med informasjon om hvilket byrå som har gjennomført den, hvor mange som er spurt, og i hvilken periode intervjuene ble gjort – dette er opplysninger som er nødvendige for å vurdere hvor mye vekt en måling bør tillegges.

Enkelte medier og analysemiljøer lager også såkalte «poll of polls» eller snittmålinger, der flere ferske målinger fra ulike byråer veies sammen. Siden tilfeldige svingninger i enkeltmålinger da jevnes ut, gir et slikt snitt ofte et mer stabilt bilde av den underliggende stemningen enn én enkelt måling gjør.

Hva er «house effects» og hvorfor spriker målingene?

Selv om alle byråer forsøker å måle det samme, vil ulike metodevalg – for eksempel hvordan usikre velgere håndteres, hvordan utvalget rekrutteres, og hvordan veiingen gjøres – gi systematiske forskjeller mellom byråene over tid. Dette omtales gjerne som «house effects»: ett byrå kan systematisk måle et bestemt parti noe høyere eller lavere enn gjennomsnittet, uavhengig av tilfeldige svingninger. Det er derfor lurt å følge utviklingen over tid og på tvers av flere byråer, framfor å legge for stor vekt på én enkelt måling.

Hva er forskjellen på en meningsmåling og et valgresultat?

En meningsmåling og et valgresultat ligner hverandre i form – begge presenteres som prosentandeler til de ulike partiene – men de er grunnleggende forskjellige. Et valgresultat bygger på faktiske stemmer fra alle som har brukt stemmeretten sin, mens en meningsmåling bygger på et utvalg som skal anslå stemningen. I tillegg måler valget hva folk faktisk gjorde på valgdagen, mens en måling ofte spør hva folk «ville stemt hvis det var valg i dag» – et hypotetisk spørsmål som ikke fanger opp om folk faktisk kommer til å stemme, jamfør begrepet valgdeltakelse.

Målinger tas dessuten ofte lang tid før et valg, mens den politiske dagsordenen kan endre seg mye fram til selve valgdagen. Målinger like før et valg regnes derfor generelt som mer treffsikre enn målinger tatt måneder i forveien, men selv de aller siste målingene kan avvike fra det endelige resultatet.

Hva brukes meningsmålinger til i norsk politikk?

Meningsmålinger spiller en synlig rolle i norsk politisk debatt. Journalister bruker dem til å beskrive den politiske situasjonen mellom valg, partiene bruker dem internt til å vurdere egen oppslutning og strategi, og kommentatorer bruker dem til å diskutere mulige regjeringsalternativer og hvilke partikonstellasjoner som kunne fått flertall dersom målingen hadde vært et valgresultat. Målinger kan for eksempel brukes til å anslå om et gitt sett av partier ville kommet over sperregrensen på Stortinget, eller om en tenkt koalisjon ville hatt flertall.

Samtidig er det viktig å huske at målinger måler stemning, ikke utfall. Historisk har det forekommet at partier har ligget stabilt på målingene over tid uten at det har slått ut i valgresultatet, og omvendt. Dette skyldes flere forhold: at noen velgere bestemmer seg sent, at valgdeltakelsen varierer mellom ulike velgergrupper, og at selve metodeusikkerheten i målingene alltid er til stede.

Et eksempel: slik kan en måling se ut

Tenk deg at et meningsmålingsbyrå har intervjuet rundt 1 000 personer over hele landet i løpet av en uke, og at et parti måles til 20 prosent oppslutning. Byrået oppgir samtidig en feilmargin på noen få prosentpoeng for dette partiet. Det betyr at dersom man i teorien hadde gjentatt akkurat den samme undersøkelsen mange ganger med nye, tilfeldige utvalg, ville det målte tallet variert noe fra gang til gang rundt det underliggende, «sanne» nivået – selv om ingenting egentlig endret seg i befolkningens holdninger.

Legger man denne målingen sammen med flere andre målinger fra samme periode, gjerne i en snittmåling, blir bildet mer stabilt: tilfeldige utslag i hver enkelt måling jevner seg ut, og man sitter igjen med et sikrere anslag på hvor partiet faktisk ligger. Dette er også grunnen til at seriøse politiske kommentatorer sjelden legger stor vekt på én enkelt måling alene, men heller ser etter et mønster over flere målinger og flere byråer.

Hvordan bør du lese en meningsmåling kritisk?

Noen enkle spørsmål kan hjelpe deg å vurdere hvor mye vekt en gitt måling bør tillegges:

• Hvilket byrå har gjennomført målingen, og hvem har bestilt den?
• Hvor mange personer er spurt, og hva er den oppgitte feilmarginen?
• Når ble intervjuene gjennomført – kan noe ha skjedd i mellomtiden som endrer bildet?
• Er endringen fra forrige måling større enn feilmarginen, eller kan den skyldes tilfeldigheter?
• Stemmer denne målingen med det andre byråer måler i samme periode?

Dersom du er interessert i det politiske landskapet mer generelt, kan det også være nyttig å sette målingene i sammenheng med hvordan partiene og partigruppene faktisk er organisert på Stortinget mellom valg.

Ofte stilte spørsmål

Hvor mange må spørres for at en meningsmåling skal være pålitelig?

De fleste landsdekkende norske meningsmålinger baserer seg på rundt ett tusen respondenter, men antallet kan variere mellom byråer og undersøkelser. Det avgjørende er ikke bare antallet i seg selv, men om utvalget er satt sammen slik at det speiler befolkningen som helhet.

Kan meningsmålinger ta feil?

Ja. Alle meningsmålinger har en statistisk usikkerhet i form av feilmargin, og kan i tillegg påvirkes av metodevalg, svarvegring og at velgere endrer mening etter at målingen er tatt. Målinger er anslag, ikke garanterte fasitsvar.

Er meningsmålinger det samme som valgresultater?

Nei. Et valgresultat bygger på faktiske stemmer fra alle som har stemt, mens en meningsmåling bygger på et utvalg som skal anslå stemningen i befolkningen. De to kan gi ulike tall, særlig når det er lang tid igjen til valget.

Hvorfor viser ulike meningsmålinger forskjellige tall for samme parti?

Byråene bruker ulike metoder for rekruttering, veiing og håndtering av usikre velgere, noe som kan gi systematiske forskjeller mellom byråer over tid, i tillegg til tilfeldig variasjon knyttet til feilmarginen. Derfor gir et snitt av flere målinger ofte et mer stabilt bilde enn én enkelt måling.

Hvem betaler for meningsmålinger i Norge?

Meningsmålinger bestilles og finansieres normalt av medier som aviser, TV-kanaler og nyhetsbyråer, men også av partier og organisasjoner som ønsker innsikt i egen oppslutning eller i holdninger til bestemte saker. Seriøse publikasjoner oppgir alltid hvem som har bestilt og gjennomført målingen.