Blokkpolitikk betyr at partiene på Stortinget grupperer seg i to hovedsider – gjerne kalt en rødgrønn og en borgerlig blokk – som velgerne kan ta stilling til før et valg.
I norsk politikk har det lenge vært vanlig å snakke om «blokkene»: en side bestående av partier som ligger til venstre for sentrum, og en side bestående av partier til høyre for sentrum. Tanken er at velgerne skal kunne stemme ikke bare på et enkeltparti, men indirekte også på hvilken side som skal styre landet og hvem som blir statsminister.
En blokk er ikke en formell organisasjon med medlemskap og vedtekter. Det er et løsere samarbeidsmønster mellom partier som ofte stemmer sammen i Stortinget, forhandler budsjetter sammen, og som gjerne peker på den samme statsministerkandidaten før valget. Hvor tett samarbeidet er, varierer mye fra periode til periode.
Begrepet blokkpolitikk brukes både beskrivende – som en analyse av hvordan partiene faktisk grupperer seg – og normativt, altså som noe enkelte mener er bra for forutsigbarheten i politikken, mens andre mener det låser partiene fast og gjør det vanskeligere å samarbeide på tvers. Les mer om selve valgordningen i hvordan stortingsvalg fungerer/.
Kort oppsummert
- Hva
- To løse grupperinger av partier – gjerne kalt rødgrønn og borgerlig side – som samarbeider om regjeringsmakt.
- Hvorfor
- Gjør det enklere for velgerne å se hvilken retning en stemme trekker landet, og gir partiene et forhandlingsfellesskap.
- Grunnlag
- Ikke lovfestet – et politisk mønster som har utviklet seg over tid, og som kan endre seg fra valg til valg.
Hvordan oppstår blokkene?
Blokkene bygger på at partiene grupperer seg langs den tradisjonelle høyre–venstre-aksen i politikken: syn på skatt og avgifter, fordeling, offentlig sektors størrelse og statens rolle i økonomien. Partier som ligger nær hverandre i disse spørsmålene, finner det ofte enklere å samarbeide om regjeringsmakt enn partier som ligger langt fra hverandre.
Før et valg blir det gjerne tydelig hvilke partier som samarbeider tettest, gjennom uttalelser fra partilederne, felles opptreden i valgkamp og signaler om hvem de vil pekt på som statsminister. Dette gir velgerne et bilde av at «to lag» konkurrerer om regjeringsmakten, selv om det formelt er et valg mellom mange enkeltpartier. Se partiene og partigruppene/ for en oversikt over hvem som sitter på Stortinget.
Blokk versus regjeringsalternativ
Det er en glidende overgang mellom begrepet «blokk» og begrepet «regjeringsalternativ». En blokk er den brede, langsiktige grupperingen av partier som ligner hverandre politisk. Et regjeringsalternativ er derimot den konkrete kombinasjonen av partier som faktisk vil danne regjering dersom de får flertall – og dette kan variere selv innenfor samme blokk, avhengig av hvem som ønsker å sitte i regjering og hvem som heller vil støtte den utenfra. Du kan lese mer om denne forskjellen i regjeringsalternativ og flertall/.
Etter et stortingsvalg er det ikke automatikk i at «vinnerblokken» danner regjering samlet. Noen partier innad i blokken kan velge å stå utenfor regjeringen, men likevel støtte den i viktige saker – dette kalles gjerne et parlamentarisk grunnlag. Se også hvordan en regjering dannes/.
Hvorfor er blokkpolitikk omdiskutert?
Synet på blokkpolitikk er delt, og dette er et rent politisk spørsmål der Nyhetsbloggen ikke tar stilling.
Argumenter for
- Gir velgerne en enklere retningsvalg: de kan stemme på et parti og samtidig vite omtrent hvilken side de styrker.
- Gjør det mer forutsigbart hvem som kan danne regjering etter valget.
- Kan gi mer stabilitet i budsjettforhandlinger når partier på samme side samarbeider fast.
Argumenter mot
- Kan gjøre det vanskeligere å finne løsninger på tvers av blokkene, selv i saker der partier egentlig er enige.
- Risikerer å forenkle politikken til et «oss mot dem», der enkeltsaker overskygges av blokktilhørighet.
- Norge har et forholdstallsvalg med mange partier, og virkeligheten er ofte mer sammensatt enn et rent to-blokk-bilde tilsier.
Er blokkene faste over tid?
Nei. Hvilke partier som regnes til hvilken blokk, og hvor tydelig blokkskillet er, har variert gjennom norsk etterkrigshistorie. I perioder har skillelinjene vært skarpe og forutsigbare, i andre perioder har enkeltpartier stått friere og forhandlet mot begge sider avhengig av saken. Innvandring, klima, distriktspolitikk og EU/EØS-spørsmål er eksempler på saksfelt som ikke alltid følger det tradisjonelle høyre–venstre-skillet, og som derfor kan skape spenninger internt i en blokk eller samarbeid på tvers av den.
Fordi Norge har mange partier og et valgsystem bygget på forholdstallsvalg, se forholdstallsvalg/, er det sjelden at én blokk alene får rent flertall av mandatene. Det gjør forhandlinger – både innad i blokker og noen ganger på tvers av dem – til en fast del av norsk parlamentarisk hverdag. Les mer om selve mandatfordelingen i valgkretser og mandatfordeling/.
Et konkret eksempel
Tenk deg et stortingsvalg der seks partier stiller til valg. Tre av dem har lenge samarbeidet om skatte- og velferdspolitikk og regnes gjerne som den rødgrønne siden. De tre andre har et tilsvarende samarbeidsmønster på den borgerlige siden, med felles vekt på skattelettelser og en mindre statlig sektor. I valgkampen peker de tre rødgrønne partiene på én statsministerkandidat, mens de tre borgerlige partiene peker på en annen.
Etter valget viser det seg at den ene blokken har fått flertall av mandatene til sammen, men ikke alle partiene i blokken ønsker å sitte i regjering. To av dem velger å danne en mindretallsregjering, mens det tredje partiet velger å støtte regjeringen i Stortinget uten selv å sitte i regjeringskontorene. Da er blokken fortsatt intakt som samarbeidsmønster, selv om regjeringsalternativet er smalere enn hele blokken.
Kort sagt: En blokk er den brede politiske siden et parti hører til – regjeringsalternativet er den konkrete konstellasjonen som faktisk søker regjeringsmakt.
Ofte stilte spørsmål
Er blokkpolitikk lovfestet i Norge?
Nei. Grunnloven og valgloven regulerer selve valget og hvordan mandatene fordeles, men sier ingenting om blokker. Blokkinndelingen er et politisk fenomen som har vokst frem gjennom praksis og partienes egne valg om samarbeid.
Betyr blokkpolitikk at Norge har et topartisystem?
Nei. Norge har mange partier representert på Stortinget, og forholdstallsvalget er innrettet nettopp for å gi plass til flere partier enn i systemer med flertallsvalg. Blokkene er grupperinger av flere partier på hver side, ikke to enkeltpartier som konkurrerer alene.
Kan et parti bytte blokk?
Et parti kan i prinsippet endre samarbeidsmønster over tid, eller velge å stå friere og forhandle med begge sider avhengig av sak. Dette skjer sjeldnere for de mest etablerte partiene, men er ikke uvanlig for mindre partier som ønsker gjennomslag i enkeltsaker uavhengig av blokktilhørighet.
Hva er forskjellen på en blokk og en koalisjon?
En blokk er den brede politiske grupperingen partiene tilhører over tid. En koalisjon er noe snevrere: en konkret avtale mellom to eller flere partier om å sitte sammen i regjering. Se hva en koalisjonsregjering er/ for mer om dette.
Hvorfor snakker mediene så mye om blokkene ved valg?
Fordi det gir velgerne en enkel måte å forstå hva som står på spill: hvilken side som får flertall, avgjør ofte hvem som blir statsminister og hvilken retning politikken tar de neste årene. Meningsmålinger summerer derfor ofte opp oppslutningen om hele blokker, ikke bare enkeltpartier – se hva en meningsmåling er/.
Kilder og videre lesing
Sist oppdatert juli 2026. Innholdet er generell informasjon til opplysning, ikke individuell rådgivning.