Hva er ettkammer- og tokammersystem?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Ettkammersystem betyr at nasjonalforsamlingen består av én samlet folkevalgt forsamling, mens tokammersystem betyr at lovgivende makt er delt mellom to kamre som begge må godkjenne et lovforslag. Norge har ettkammersystem – Stortinget er ett kammer – mens land som USA, Storbritannia og Tyskland har to.

Når et lands nasjonalforsamling skal vedta lover, kan den være organisert på to ulike måter. I et ettkammersystem (også kalt unikameralt system) sitter alle folkevalgte representanter i én og samme forsamling, og et flertall der er nok til å vedta en lov. I et tokammersystem (bikameralt system) er lovgiverne delt i to atskilte kamre – gjerne kalt et under- og et overhus – og et lovforslag må som hovedregel godkjennes av begge før det blir lov.

Tanken bak to kamre er ofte å skape en ekstra kontrollmekanisme: det ene kammeret kan fungere som en bremsekloss eller et korrektiv til det andre, slik at lover blir grundigere vurdert før de vedtas. Tanken bak ett kammer er gjerne enkelhet og effektivitet – én forsamling der folkeviljen kommer direkte til uttrykk, uten et andre organ som kan sinke eller blokkere vedtak.

Norge har i dag ettkammersystem. Stortinget er én samlet forsamling med 169 representanter som sammen behandler og vedtar lover og statsbudsjettet. Slik har det ikke alltid vært – fram til en grunnlovsendring i 2009 ble Stortinget etter hvert valg delt i to avdelinger, Odelstinget og Lagtinget, som begge måtte behandle lovforslag. Denne ordningen er nå avviklet, og du kan lese mer om den i artikkelen om Lagtinget og Odelstinget.

Hvordan fungerer et tokammersystem?

I land med to kamre har hvert kammer som regel sin egen sammensetning, valgmåte og rolle. Et vanlig mønster er at det ene kammeret – ofte kalt underhuset – representerer befolkningen mer direkte og proporsjonalt etter folketall, mens det andre – overhuset – representerer noe annet, for eksempel delstater, regioner eller en tradisjon med utpekte eller arvelige medlemmer.

Eksempler på slike ordninger:

• USA: Kongressen består av Representantenes hus (medlemmer fordelt etter folketall i delstatene) og Senatet (to senatorer per delstat, uavhengig av innbyggertall). Begge kamre må vedta et lovforslag i identisk form før det går til presidenten.
• Storbritannia: Parlamentet består av Underhuset (folkevalgt) og Overhuset (medlemmer utnevnt eller arvet, uten direkte valg). Overhuset kan forsinke lovforslag, men har i praksis begrenset makt til å stanse dem varig.
• Tyskland: Forbundsdagen er folkevalgt, mens Forbundsrådet består av representanter utpekt av delstatsregjeringene og ivaretar delstatenes interesser, særlig i saker som berører dem direkte.

Fellestrekket er at et tokammersystem oftest brukes i føderale stater, der det andre kammeret skal sikre at delstater eller regioner har innflytelse ut over det rene folketallet. Men også enkelte enhetsstater uten føderal struktur, som Storbritannia, har beholdt et andre kammer av historiske grunner.

Hvorfor har Norge valgt ettkammersystem?

Norge er en enhetsstat uten delstater, og har ikke det samme behovet for et kammer som skal representere regionale enheter på nasjonalt nivå – det ivaretas i stedet gjennom kommuner og fylkeskommuner. Da Grunnloven ble endret i 2007 (med virkning fra Stortinget som ble valgt i 2009), var begrunnelsen blant annet at delingen i Odelsting og Lagting hadde mistet mye av sin praktiske betydning: begge avdelinger var uansett sammensatt av de samme 169 representantene, og skillet ga i stor grad en formalitet uten reell maktbalanse.

I stedet ivaretas grundig lovbehandling i Norge på andre måter, blant annet gjennom Stortingets fagkomiteer, flere gangers behandling av forslag og krav til kvalifisert flertall ved grunnlovsendringer.

Hvilke argumenter brukes for og imot to kamre?

Spørsmålet om ett eller to kamre er ikke bare et teknisk spørsmål, men også et politisk og statsvitenskapelig tema der ulike hensyn veier ulikt.

Tilhengere av to kamre peker gjerne på at kontrollen mot forhastede vedtak er verdt den ekstra tiden det tar. Kritikere peker på at et velfungerende ettkammersystem, med gode komitéprosesser og krav til bred debatt, kan ivareta grundighet uten den samme risikoen for at et lovforslag stanser opp fordi de to kamrene ikke blir enige.

Er det en sammenheng med statsform?

Det finnes ingen fast regel om at bestemte statsformer krever ett eller to kamre. Både monarkier og republikker finnes med begge løsninger, og både føderale og enhetlige stater kan velge det ene eller det andre. Føderale stater velger imidlertid oftere to kamre nettopp fordi et eget kammer for delstatene er en naturlig måte å balansere nasjonal og regional makt på.

Et norsk eksempel: fra Odelsting og Lagting til ett Storting

Fram til grunnlovsendringen som trådte i kraft med det nyvalgte Stortinget i 2009, ble et lovforslag først behandlet av Odelstinget, deretter av Lagtinget. Dersom Lagtinget var uenig, kunne saken sendes tilbake, og i visse tilfeller måtte Stortinget samlet behandle den for at loven skulle bli vedtatt. Siden begge avdelinger uansett besto av de samme 169 stortingsrepresentantene, ga ordningen i praksis liten reell motvekt – noe som var en hovedbegrunnelse for å avvikle delingen og gå over til rendyrket ettkammersystem. I dag behandler Stortinget alle lovforslag samlet, mens navnene Odelsting og Lagting fortsatt brukes om enkelte formelle trinn i grunnlovsbehandling.

Ofte stilte spørsmål

Har Norge noen gang hatt et reelt tokammersystem?

Nei, ikke i den forstand at to helt separate forsamlinger med ulike medlemmer måtte enes. Odelsting og Lagting besto av de samme stortingsrepresentantene fordelt i to avdelinger, og fungerte derfor annerledes enn for eksempel det amerikanske Senatet og Representantenes hus, som velges hver for seg.

Hvilket kammer er «viktigst» i et tokammersystem?

Det varierer fra land til land. I noen systemer er kamrene formelt likestilte og må begge godkjenne en lov i identisk form (som i USA). I andre systemer har det ene kammeret mer makt enn det andre, slik at det andre kammeret bare kan forsinke, ikke stanse, et vedtak (som i Storbritannia).

Betyr flest folk flest stemmer i begge kamre?

Ikke nødvendigvis. I mange tokammersystemer er hensikten nettopp at det ene kammeret skal veie tyngre etter folketall, mens det andre skal veie likt eller annerledes – for eksempel likt antall representanter per delstat uavhengig av innbyggertall, slik som i det amerikanske Senatet.

Er tokammersystem mer demokratisk enn ettkammersystem?

Det finnes ikke noe entydig svar på dette – det avhenger av hvordan hvert kammer er sammensatt og valgt. Et tokammersystem der begge kamre er direkte folkevalgte, kan oppfattes som en styrket kontrollmekanisme. Et system der det andre kammeret ikke er folkevalgt, kan derimot oppfattes som mindre demokratisk av kritikere, selv om tilhengere mener det tilfører verdifull erfaring og stabilitet.

Kan et land bytte fra ett til to kamre, eller omvendt?

Ja. Slike endringer krever normalt en grunnlovsendring, og flere land har endret sin kammerstruktur opp gjennom historien – slik Norge gjorde da Odelsting og Lagting ble avviklet til fordel for ett samlet Storting.