Hva var Lagtinget og Odelstinget?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Lagtinget og Odelstinget var to avdelinger Stortinget delte seg i når det skulle behandle lovforslag. Ordningen fungerte som en intern kontrollmekanisme inne i det norske Stortinget, og ble avviklet i 2009 da man gikk over til at alle 169 representanter behandler lover samlet.

Fra Grunnloven ble til i 1814 og helt frem til stortingsperioden som startet høsten 2009, var det norske Stortinget ikke bare én sal. Når representantene skulle vedta lover, delte de seg i to: tre firedeler av representantene utgjorde Odelstinget, mens den siste firedelen satt i Lagtinget. Et lovforslag måtte gjennom begge avdelingene før det kunne bli lov.

Poenget med denne todelingen var å bygge inn en ekstra kvalitetssikring i lovgivningsarbeidet. Tanken var at en sak skulle vurderes to ganger av to forskjellige grupper folkevalgte, slik at eventuelle feil eller uklarheter ble fanget opp før loven ble endelig vedtatt. Det minner litt om hvordan andre lands nasjonalforsamlinger har to kamre, selv om det norske systemet var en indre deling av ett og samme Storting, ikke to fullstendig separate kamre slik man for eksempel finner i land med et overhus og underhus.

I dag er ordningen historie. Fra 2009 behandler alle representantene lovforslag i fellesskap, i det som rett og slett kalles Stortinget i plenum. Artikkelen her forklarer hvordan den gamle ordningen virket, og hvorfor den ble avviklet.

Hvordan var Stortinget delt inn?

Ved starten av hver stortingsperiode fordelte Stortinget sine representanter mellom de to avdelingene. Odelstinget besto av tre firedeler av representantene, Lagtinget av den resterende firedelen. Fordelingen skjedde ved valg blant representantene selv, og sammensetningen skulle så langt som mulig gjenspeile partienes styrke i Stortinget som helhet.

Begge avdelinger hadde sin egen leder – en odelstingspresident og en lagtingspresident – og sine egne møter, atskilt fra plenumsmøtene i det samlede Stortinget. Andre saker enn lovbehandling, som statsbudsjettet, ble derimot alltid behandlet i Stortinget samlet, ikke i de to avdelingene.

Hvordan gikk en lov gjennom systemet?

Et lovforslag kom typisk til Stortinget som en proposisjon fra regjeringen, eller som et representantforslag fra en eller flere stortingsrepresentanter. Forslaget ble først behandlet i en av Stortingets fagkomiteer, som avga en innstilling.

Deretter fulgte selve todelingen:

• Odelstinget behandlet lovforslaget først og stemte over det.
• Ble forslaget vedtatt i Odelstinget, gikk det videre til Lagtinget for en ny behandling og votering.
• Godkjente Lagtinget forslaget uten endringer, var loven vedtatt av Stortinget.
• Hadde Lagtinget innvendinger, gikk saken tilbake til Odelstinget for ny vurdering, og i sjeldne tilfeller kunne partene stå fast på hver sin side.

Var Odelsting og Lagting fortsatt uenige etter en ny runde, kunne Stortinget til slutt samles i felles møte og avgjøre saken med to tredjedels flertall. I praksis ble denne siste mekanismen svært sjelden brukt, fordi de to avdelingene som regel kom til enighet i den ordinære behandlingen.

Etter at en lov var ferdig behandlet av Odelsting og Lagting, skulle den til slutt sanksjoneres, altså formelt stadfestes ved kongelig resolusjon i statsråd, før den trådte i kraft. Dette trinnet gjelder fortsatt i dagens ordning, selv om Odelsting og Lagting er borte.

Hvorfor fantes ordningen?

Da Grunnloven ble skrevet i 1814, var mange europeiske forfatninger inspirert av tanken om at lovgivende makt burde deles mellom flere organer for å hindre forhastede eller dårlig gjennomtenkte vedtak. Andre land løste dette ved å ha to fullstendig atskilte kamre, gjerne med ulike valgordninger eller ulike krav til medlemmene.

Norge valgte en mellomløsning: ett og samme Storting, valgt gjennom én og samme valgordning, men internt delt i to avdelinger for lovbehandlingen. Dette ga en viss kontrollfunksjon uten at man måtte bygge opp et helt eget andrekammer med egne valgte medlemmer.

Hvorfor ble ordningen avviklet?

Over tid mistet todelingen det meste av sin praktiske betydning. Fordi Lagtingets medlemmer ble hentet fra de samme partigruppene og med om lag samme partifordeling som Odelstinget, var det sjelden reell uenighet mellom de to avdelingene. Lagtingsbehandlingen ble i stor grad en formalitet som fulgte Odelstingets vedtak, uten at det tilførte ny politisk kontroll.

Kritikere pekte også på at ordningen gjorde lovgivningsprosessen mer tungvint og mindre gjennomsiktig for offentligheten enn nødvendig, uten at den ekstra sikkerheten den skulle gi lenger var reell i praksis. Andre mente ordningen uansett var en uskyldig formalitet som ikke hastet med å fjerne. Etter en grunnlovsendring vedtatt av Stortinget, ble todelingen avviklet med virkning fra stortingsperioden som startet høsten 2009. Siden da behandler alle 169 representantene lovforslag samlet, i én og samme sal.

Et konkret eksempel

Tenk deg at Stortinget på 1990-tallet skulle vedta en ny lov. Saken startet i en fagkomité, som la frem sin innstilling for Odelstinget. Der stemte representantene i Odelstinget over forslaget, og et flertall vedtok det. Deretter gikk forslaget videre til Lagtinget, hvor et mindre antall representanter behandlet den samme saken på nytt. Fant Lagtinget at forslaget var i tråd med det Odelstinget hadde vedtatt, ble loven godkjent der og da – uten at den måtte tilbake til Odelstinget. Hele denne runden skjedde før loven til slutt ble sanksjonert og kunngjort. I dag ville den samme loven bare vært behandlet én gang, i Stortinget i plenum, etter at en komité hadde avgitt sin innstilling.

Ofte stilte spørsmål

Fantes Lagting og Odelsting bare i Norge?

Nei, flere land har hatt eller har lignende todelte lovgivende forsamlinger, men den norske løsningen var særegen ved at det dreide seg om én og samme folkevalgte forsamling delt internt i to avdelinger for lovbehandlingen, ikke to helt separate kamre med hver sin valgordning.

Var Lagtinget det samme som et overhus?

Nei. Selv om Lagtinget noen ganger ble omtalt i lignende termer som et overhus i andre lands systemer, hadde det ikke egne medlemmer valgt på en annen måte enn resten av Stortinget. Lagtingets medlemmer var stortingsrepresentanter valgt ved ordinære stortingsvalg, og deretter fordelt til Lagtinget internt i Stortinget.

Hvorfor het det Odelsting?

Navnet henspiller på det gamle norske odelsretten-begrepet knyttet til jord og arv, men i denne sammenhengen betegnet det ganske enkelt den ene av de to lovbehandlende avdelingene i Stortinget. Navnevalget har historiske røtter tilbake til grunnlovsfedrene i 1814.

Kunne Lagtinget stanse en lov for godt?

Lagtinget kunne sende en sak tilbake til Odelstinget for ny behandling dersom det var uenig. Ved fortsatt uenighet kunne Stortinget til slutt avgjøre saken i felles møte med kvalifisert flertall, slik at loven likevel kunne bli vedtatt selv uten Lagtingets tilslutning.

Hva erstattet ordningen?

I dag behandles alle lovforslag av Stortinget i plenum, altså av samtlige 169 representanter samlet, etter forutgående behandling i en fagkomité. Se hvordan denne prosessen fungerer i praksis i artikkelen om hvordan en lov blir til.