Hva var Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Riksforsamlingen var de 112 utsendingene som møttes på Eidsvoll våren 1814 for å gi Norge en egen grunnlov og velge en norsk konge, i det korte tidsrommet landet var løsrevet fra Danmark og ennå ikke bundet til Sverige.

Riksforsamlingen er navnet på møtet der Norges Grunnlov ble til. Utsendingene, i ettertid kalt eidsvollsmennene, kom sammen på Eidsvoll verk nord for Oslo og arbeidet i litt over tre måneder våren 1814. Resultatet var en skriftlig grunnlov som la rammene for hvordan Norge skulle styres – en tekst som i store trekk fortsatt gjelder, selv om den er endret mange ganger siden.

Bakgrunnen var dramatisk. Norge hadde i nesten 400 år vært i union med Danmark, uten egen grunnlov eller eget parlament. Da Danmark-Norge tapte Napoleonskrigene, ble Norge i januar 1814 avstått fra den danske kongen til kongen av Sverige gjennom Kiel-traktaten. Nordmenn flest var verken spurt eller inkludert i denne avtalen, og det skapte grobunn for en egen norsk selvstendighetsbevegelse.

Den danske stattholderen i Norge, prins Christian Frederik, valgte å utnytte situasjonen. I stedet for å underkaste seg avtalen, tok han initiativ til at Norge skulle skaffe seg en egen grunnlov og stå fram som en selvstendig stat med ham selv som konge. Det var dette initiativet som førte fram til møtet på Eidsvoll.

Hvem var eidsvollsmennene?

De 112 representantene ble valgt gjennom en hurtig, indirekte valgordning: menn i sognene og byene stemte fram utsendinger til amtsvise (fylkesvise) valgmøter, som igjen valgte de endelige representantene til Eidsvoll. Retten til å stemme var begrenset etter datidens normer, blant annet til voksne menn med en viss stilling eller eiendom.

Forsamlingen besto av embetsmenn, bønder, offiserer, kjøpmenn og geistlige fra store deler av landet. De var ingen ensartet gruppe politisk. Grovt sett delte de seg i to hovedretninger som preget forhandlingene på Eidsvoll.

Til tross for uenigheten var alle enige om at Norge burde få sin egen grunnlov, uansett hva som til slutt skjedde med spørsmålet om union.

Hva gjorde forsamlingen konkret?

Riksforsamlingen satte ned en egen konstitusjonskomité som utarbeidet et grunnlovsutkast. Komiteen hentet inspirasjon fra flere kilder, blant annet den amerikanske forfatningen, den franske revolusjonens ideer og prinsippet om maktfordelingsprinsippet mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, slik det var beskrevet av opplysningstidens statstenkere.

Etter drøftinger og forhandlinger ble grunnlovsteksten vedtatt og undertegnet 17. mai 1814. Samme dag valgte forsamlingen Christian Frederik til konge av Norge. Dette er bakgrunnen for at 17. mai i dag feires som Grunnlovsdagen. Riksforsamlingen fungerte dermed både som det man i dag ville kalt en grunnlovsforsamling og som et midlertidig nasjonalforsamling som utpekte statsoverhode.

Hva skjedde etter Eidsvoll?

Grunnloven og kongevalget løste ikke unionsspørsmålet. Sverige aksepterte ikke at Norge skulle stå helt fritt, og sommeren 1814 fulgte en kort militær konflikt mellom Norge og Sverige. Den endte med forhandlinger, og Christian Frederik trakk seg som konge. Norge gikk høsten 1814 inn i en personalunion med Sverige – men fikk beholde Grunnloven fra Eidsvoll, riktignok med noen endringer for å tilpasse den til unionen. Denne unionen varte til den ble oppløst i 1905, se egen artikkel om unionsoppløsningen i 1905.

At Grunnloven overlevde unionsinngåelsen, regnes som en av grunnene til at 1814 fikk så stor symbolsk betydning i norsk historie: selv om den fulle selvstendigheten måtte vente, fikk Norge beholde sitt eget lovverk, sitt eget storting og en betydelig grad av selvstyre gjennom hele unionstiden med Sverige.

Hvorfor er 1814 fortsatt relevant?

Grunnloven fra Eidsvoll er, med senere endringer, fortsatt Norges øverste rettskilde. Den fastsetter blant annet at Norge skal være et konstitusjonelt monarki, at makten er delt mellom Storting, regjering og domstoler, og at endringer i Grunnloven selv krever en egen, tyngre prosedyre enn vanlige lover, omtalt i artikkelen om hvordan Grunnloven endres. Prinsippene fra 1814 om folkesuverenitet og maktfordeling ligger fortsatt til grunn for hvordan makten i Norge er organisert i dag, slik det er beskrevet nærmere i artikkelen om hva Grunnloven er.

Debatten om selvstendighet versus union i 1814 har også en parallell i dagens diskusjoner om statsform og forfatning generelt: hvor mye makt bør ligge hos folket direkte, og hvor mye bør delegeres til folkevalgte organer? Se gjerne artikkelen om hva som kjennetegner en forfatning for en bredere sammenligning med andre land.

Et konkret eksempel: 17. mai-feiringen

Hvert år feirer Norge 17. mai med tog, taler og flagg. Feiringen markerer nettopp dagen Riksforsamlingen undertegnet Grunnloven på Eidsvoll i 1814. At det feires en grunnlovsdag og ikke bare en uavhengighetsdag, henger sammen med at selve Grunnloven – ikke den formelle løsrivelsen fra Danmark eller unionen med Sverige – har fått den sentrale plassen i norsk nasjonal selvforståelse. Kongehuset deltar tradisjonelt i feiringen fra slottsbalkongen, noe som også binder dagens kongens rolle til arven fra 1814.

Ofte stilte spørsmål

Hvor mange satt i Riksforsamlingen?

112 representanter, valgt gjennom indirekte valg i sogn og amt over hele landet, deltok i forhandlingene på Eidsvoll.

Hvorfor møttes de akkurat på Eidsvoll?

Eidsvoll verk lå sentralt og var eid av en velstående familie med plass til å huse forsamlingen og gjestene. Stedet lå også noe skjermet fra uro i hovedstaden.

Ble Christian Frederik konge for alltid?

Nei. Han ble valgt til konge av Norge 17. mai 1814, men trakk seg samme høst etter den korte krigen med Sverige og forhandlingene som fulgte. Norge gikk deretter inn i personalunion med Sverige.

Er Grunnloven fra 1814 fortsatt gjeldende?

Ja, i hovedsak. Grunnloven er endret en rekke ganger siden 1814, men den er fortsatt i formell forstand samme dokument og Norges øverste rettskilde.

Hva er forskjellen på Riksforsamlingen og Stortinget?

Riksforsamlingen var en midlertidig forsamling med det spesifikke mandatet å lage en grunnlov og velge konge. Stortinget, som ble opprettet av samme grunnlov, er den faste, løpende nasjonalforsamlingen som siden har vedtatt lover og ført tilsyn med regjeringen.