Subsidier er økonomisk støtte fra det offentlige til en næring, virksomhet eller vare – som regel for å gjøre den billigere for forbrukeren eller mer lønnsom å produsere enn den ellers ville vært.
Ordet subsidie kommer fra latin og betyr omtrent «hjelp» eller «understøttelse». I praksis betyr det at staten, gjennom skatteinntektene, bruker penger på å senke prisen eller heve inntjeningen i en bestemt del av økonomien. Pengene kan gå direkte til produsenten, til forbrukeren, eller tas i form av skattelette som virker på samme måte som en kontantoverføring.
Hensikten er nesten alltid å påvirke atferd: å få frem mer av noe samfunnet ønsker mer av (for eksempel norsk kornproduksjon, kollektivtransport eller fornybar energi), eller å skjerme en næring eller en gruppe innbyggere mot priser eller konkurranse markedet alene ville gitt dem.
Subsidier er ikke det samme som vanlige offentlige utgifter, som å bygge en skole. Poenget med en subsidie er nettopp å endre en pris eller en lønnsomhetskalkyle som markedet ellers ville satt selv. Det skiller subsidier fra progressiv skatt og andre skatteordninger, som handler om hvordan staten henter inn penger, ikke om hvordan den betaler dem ut igjen til bestemte formål.
Kort oppsummert
- Hva
- Offentlig støtte som gjør en vare billigere eller en næring mer lønnsom enn markedsprisen skulle tilsi.
- Hvem
- Stortinget bevilger midlene gjennom statsbudsjettet; ulike departementer og direktorater forvalter ordningene.
- Grunnlag
- Politiske mål som matvareberedskap, distriktspolitikk, klima eller sosial fordeling – ikke ett enkelt lovgrunnlag.
Hvordan virker en subsidie i praksis?
En subsidie kan gis på flere måter, men de har alle samme grunnleggende effekt: de flytter et gap mellom det noe koster å produsere og det noen er villig til å betale.
- Direkte tilskudd til produsenten. Staten betaler et beløp per enhet, per dyr eller per areal – som i deler av norsk landbruk – slik at produsenten kan selge billigere eller likevel gå i pluss.
- Pristilskudd til forbrukeren. Staten dekker en del av prisen direkte, slik at kjøperen betaler mindre enn den reelle kostnaden.
- Skattefordeler. Redusert eller fjernet avgift på en vare eller aktivitet virker som en subsidie selv om ingen kroner fysisk overføres – staten gir bare fra seg inntekt den ellers ville hatt.
- Billige lån eller garantier. Staten kan gi lån til lavere rente enn markedet, eller garantere for lån, slik at risikoen og dermed kostnaden for virksomheten blir lavere.
Felles for alle variantene er at noen andre enn kjøperen og selgeren betaler en del av regningen – nemlig skattebetalerne. Subsidier er derfor alltid en fordelingsbeslutning: pengene tas fra fellesskapet og gis til en bestemt gruppe eller aktivitet, ut fra et politisk mål om at dette er ønskelig.
Hvorfor subsidierer staten noe i det hele tatt?
Argumentene for subsidier varierer med hva som støttes, men noen begrunnelser går igjen i den offentlige debatten:
Argumenter for subsidier
- Sikrer produksjon av varer samfunnet anser som strategisk viktige, som mat eller energi, selv når markedsprisen alene ikke gjør det lønnsomt.
- Kan jevne ut geografiske forskjeller, for eksempel ved å holde liv i landbruk og bosetting i distrikter med krevende driftsforhold.
- Kan brukes til å fremskynde ønsket omstilling, som overgang til fornybar energi eller lavutslippsteknologi, i en tidlig fase der teknologien ennå ikke er lønnsom på egen hånd.
- Kan holde prisen nede på goder mange anser som grunnleggende, som kollektivtransport eller enkelte matvarer.
Argumenter mot subsidier
- Vrir priser bort fra det markedet ellers ville gitt, og kan gjøre det vanskeligere å se hva noe egentlig koster å produsere.
- Kan gjøre en næring avhengig av støtten over tid, i stedet for å omstille seg.
- Koster fellesskapet penger som kunne vært brukt på andre formål, og må derfor veies opp mot andre poster i statsbudsjettet.
- Kan i noen tilfeller favorisere etablerte aktører fremfor nye og mer effektive konkurrenter.
Denne avveiningen er i stor grad politisk, og partiene er ofte uenige om hvor mye og til hva staten bør subsidiere. Tilhengere av mer subsidier peker gjerne på beredskap, distriktshensyn eller klimamål, mens kritikere ofte vektlegger effektiv ressursbruk og at markedet bør styre mest mulig av prisdannelsen selv.
Hvem bestemmer hva som subsidieres i Norge?
I Norge er det Stortinget som til syvende og sist bevilger pengene til subsidier, som en del av det årlige statsbudsjettet. Forslagene kommer normalt fra regjeringen, som fremmer dem gjennom de ulike departementene. Underliggende direktorater og etater forvalter ofte selve ordningene i praksis, som utbetaling av tilskudd og kontroll med at vilkårene følges.
Fordi subsidier bevilges gjennom det ordinære budsjettarbeidet, blir de en del av den løpende politiske striden mellom partiene om hvor mye penger som skal brukes, og på hva. Et parti kan ønske å øke støtten til én næring og kutte i en annen, mens et annet parti prioriterer motsatt – uten at det finnes noe objektivt fasitsvar på hva som er «riktig» nivå.
Subsidier internasjonalt og handelsregler
Subsidier er ikke bare et norsk fenomen. De fleste land bruker en eller annen form for subsidier, særlig innenfor landbruk og energi. Fordi subsidier kan gjøre nasjonale varer kunstig billigere i konkurranse med varer fra andre land, er de også et tema i internasjonal handelspolitikk.
Norges medlemskap i EFTA og tilknytningen til EU gjennom EØS-avtalen setter rammer for hvilken statsstøtte norske myndigheter kan gi til norsk næringsliv, nettopp for å hindre at subsidier gir urettferdig fordel i konkurransen over landegrensene. Landbruket er imidlertid i stor grad holdt utenfor EØS-avtalen, noe som er en av grunnene til at nettopp jordbrukssubsidier har vært et gjennomgående tema i norsk politikk og i internasjonale handelsforhandlinger.
Kort sagt: Subsidier flytter en kostnad fra kjøper eller produsent over til skattebetalerne, ut fra et politisk mål om at noe skal produseres, selges eller brukes mer enn markedsprisen alene ville gitt.
Et konkret norsk eksempel
Norsk landbruk er trolig det mest kjente eksempelet på subsidier i Norge. Hvert år forhandler staten og landbruksorganisasjonene om det som kalles jordbruksoppgjøret, der en del av oppgjøret er direkte tilskudd til bønder – for eksempel per dyr, per dekar dyrket jord eller til drift i områder med krevende klima og topografi. Tilskuddene kommer i tillegg til det bonden får for varene i markedet, og bidrar til at norsk matproduksjon kan opprettholdes også i distrikter der driften ellers ikke ville vært lønnsom, og med et kostnadsnivå som er høyere enn i mange andre land.
Et annet eksempel er kollektivtransport: mange fylker og kommuner subsidierer buss-, trikke- og banebilletter, slik at passasjeren betaler langt mindre enn det faktisk koster å drifte tilbudet. Differansen dekkes av det offentlige, ut fra et ønske om at flere skal velge kollektivt fremfor bil.
Ofte stilte spørsmål
Er subsidier det samme som støtteordninger og tilskudd?
Ja, i praksis er «subsidie», «tilskudd» og «støtteordning» ofte brukt om hverandre. Alle beskriver at det offentlige overfører penger eller verdier til en aktør eller aktivitet uten at mottakeren yter en tilsvarende motytelse tilbake til staten.
Hvem betaler for subsidier?
Subsidier finansieres i hovedsak av skattebetalerne, gjennom de generelle skatteinntektene som inngår i statsbudsjettet. Det er derfor alltid en avveining mellom å bruke pengene på subsidier og å bruke dem på andre formål, som helse, skole eller infrastruktur.
Er subsidier og krysssubsidiering det samme?
Nei. Statlige subsidier kommer fra det offentlige budsjettet. Kryssubsidiering er noe annet: at en bedrift lar overskudd fra ett produkt eller én kundegruppe finansiere lavere priser på et annet produkt, internt i selskapet, uten at det offentlige er involvert.
Kan subsidier fjernes eller endres?
Ja. Fordi subsidier bevilges gjennom det årlige statsbudsjettet, kan Stortinget øke, redusere eller avvikle en ordning fra ett budsjettår til det neste, avhengig av politiske prioriteringer og flertall.
Er skattelette en form for subsidie?
Mange økonomer regner redusert eller fjernet avgift på en bestemt vare eller aktivitet som en indirekte subsidie, siden effekten – lavere pris eller høyere lønnsomhet for mottakeren – er den samme som ved et direkte tilskudd, selv om ingen kroner fysisk utbetales.
Kilder og videre lesing
Sist oppdatert juli 2026. Innholdet er generell informasjon til opplysning, ikke individuell rådgivning.