Hva er menneskerettighetene?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Menneskerettighetene er et sett grunnleggende friheter og rettigheter som i prinsippet tilhører alle mennesker, uavhengig av statsborgerskap, kjønn eller tro – nedfelt i internasjonale konvensjoner som statene har forpliktet seg til å overholde.

Tanken bak menneskerettighetene er enkel: enkelte goder er så grunnleggende for et menneskeverdig liv at de ikke skal avhenge av hvilket land du er født i eller hvem som styrer der. Retten til liv, retten til å ikke bli torturert, ytringsfrihet og retten til en rettferdig rettergang er eksempler på slike rettigheter. Rettighetene er nedfelt i internasjonale traktater som stater frivillig slutter seg til. Når Norge har ratifisert en konvensjon, forplikter staten seg folkerettslig til å overholde den – og ofte også til å gjøre reglene til en del av norsk lov.

Det finnes flere lag av menneskerettigheter. Globalt er FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 selve grunndokumentet, fulgt opp av bindende FN-konvensjoner om blant annet sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I Europa er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) det viktigste verktøyet, håndhevet av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

I Norge er menneskerettighetene forankret to steder: i Grunnlovens eget menneskerettighetskapittel (fra 2014) og i menneskerettsloven, som gir EMK og flere FN-konvensjoner direkte gjennomslag i norsk rett. Det betyr at norske domstoler kan prøve om lover og vedtak er i strid med disse rettighetene.

Hvilke rettigheter dreier det seg om?

Menneskerettighetene deles gjerne i to hovedgrupper. Den ene er sivile og politiske rettigheter: retten til liv og personlig sikkerhet, forbud mot tortur og slaveri, ytringsfrihet, religionsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til en rettferdig rettergang. Den andre er økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter: retten til utdanning, helse, arbeid og en tilfredsstillende levestandard.

De sivile og politiske rettighetene omtales gjerne som «negative» rettigheter – staten skal avstå fra å krenke dem. De økonomiske og sosiale rettighetene er mer «positive» – staten skal aktivt jobbe for å oppfylle dem, ofte gradvis og innenfor det landets ressurser tillater.

Hvordan håndheves rettighetene i praksis?

Menneskerettigheter er ikke bare politiske honnørord – de kan prøves rettslig. I Norge kan en part i en rettssak anføre at en lov, et forvaltningsvedtak eller en handling er i strid med EMK eller Grunnloven. Saken kan da gå gjennom det norske domstolssystemet, se domstolenes tre nivåer, og i siste instans Høyesterett.

Er en person uenig i utfallet etter å ha uttømt norske rettsmidler, kan saken i visse tilfeller bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som avgjør om en av EMKs medlemsstater har krenket konvensjonen. En dom mot Norge er folkerettslig bindende, men EMD kan ikke oppheve norske dommer direkte – Norge må selv rette opp forholdet, for eksempel ved lovendring eller gjenåpning av saken.

I tillegg finnes nasjonale ombud og institusjoner som overvåker at rettighetene respekteres i forvaltningen, blant dem Sivilombudet, som behandler klager på offentlig myndighetsutøvelse.

Hvorfor er noen rettigheter omstridte i den offentlige debatten?

Menneskerettighetene er i prinsippet ukontroversielle som idé, men anvendelsen skaper ofte politisk debatt. Et vanlig spørsmål er hvor grensen går mellom individets rettigheter og samfunnets behov for kontroll, for eksempel i innvandrings- og utlendingssaker, i strafferettspleien eller ved bekjempelse av terror.

Nyhetsbloggen tar ikke stilling i disse debattene, men det er nyttig å vite at uenigheten som regel handler om avveining og tolkning, ikke om hvorvidt menneskerettighetene i seg selv er en god idé.

Et konkret eksempel

Tenk deg at en norsk kommune fatter et vedtak som en innbygger mener griper urimelig inn i familielivet, for eksempel i en barnevernssak. Vedkommende kan bringe saken inn for norske domstoler og anføre at vedtaket er i strid med retten til respekt for familieliv etter EMK artikkel 8. Går saken igjennom det norske systemet uten å nå frem, kan personen klage til EMD i Strasbourg. Har EMD tidligere funnet at Norge har krenket konvensjonen i lignende saker om barnevern, illustrerer det hvordan internasjonale menneskerettigheter kan påvirke praksis i norsk forvaltning og lovgivning – uten at EMD selv overtar den norske saksbehandlingen.

Ofte stilte spørsmål

Er menneskerettighetene norsk lov?

Ja, i stor grad. Menneskerettsloven inkorporerer EMK og flere FN-konvensjoner i norsk rett, og Grunnloven har eget kapittel om menneskerettigheter. Ved motstrid går disse reglene foran vanlig norsk lovgivning.

Kan enkeltpersoner klage direkte til FN eller EMD?

For EMK kan enkeltpersoner klage til EMD etter først å ha uttømt nasjonale rettsmidler. For enkelte FN-konvensjoner finnes tilsvarende individklageordninger, men de er ikke like utbygd eller kjent som EMD-systemet.

Kan et land trekke seg fra en menneskerettskonvensjon?

I prinsippet ja, konvensjoner er inngått frivillig, og noen land har trukket seg fra deler av avtaleverket. Det er imidlertid en alvorlig folkerettslig beslutning som normalt møter sterk internasjonal kritikk.

Er alle menneskerettighetene like håndhevbare?

Nei. Sivile og politiske rettigheter, som forbudet mot tortur, er ofte enklere å håndheve rettslig enn økonomiske og sosiale rettigheter, som retten til en tilfredsstillende levestandard, der statene har større skjønnsmargin og ressursene varierer mye mellom land.

Hva er forskjellen på menneskerettigheter og Grunnloven?

Grunnloven er Norges egen øverste lov, med et eget kapittel som speiler mange av de internasjonale menneskerettighetene. Menneskerettighetene er internasjonale forpliktelser som gjelder uavhengig av det enkelte lands grunnlov, men de to henger tett sammen i norsk rett.