Hva er handlingsregelen?

Av Nyhetsbloggen-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Handlingsregelen er en politisk retningslinje for hvor mye av avkastningen fra Oljefondet staten kan bruke over statsbudsjettet hvert år, uten at oljepengebruken over tid skal overstige det fondet forventes å gi i årlig realavkastning.

Norge har siden 1990-tallet satt store deler av inntektene fra olje- og gassvirksomheten inn i det som formelt heter Statens pensjonsfond utland, og som til daglig kalles Oljefondet. Fondet er ikke øremerket bestemte formål, men skal komme både dagens og fremtidige generasjoner til gode. Spørsmålet blir da: hvor mye av disse pengene kan staten bruke i det ordinære statsbudsjettet i et gitt år, uten å tømme fondet eller love bort mer enn det tåler?

Svaret på det spørsmålet er handlingsregelen. Den sier at staten over tid bør bruke om lag så mye av fondet som fondet forventes å vokse med i gjennomsnitt, altså den langsiktige realavkastningen. Tanken er at man da kan bruke av avkastningen uten at selve fondskapitalen – arven til fremtidige generasjoner – tapper seg ned.

Handlingsregelen er ikke en lov, men en politisk retningslinje som et bredt flertall på Stortinget har sluttet seg til. Den ble første gang vedtatt i 2001 og er senere justert. Den brukes hvert år når regjeringen legger frem statsbudsjettet, og debatteres jevnlig når politikere er uenige om hvor mye man bør bruke av oljeformuen.

Hvorfor trenger vi en handlingsregel?

Uten en slik regel kunne det vært fristende å bruke store deler av oljeformuen raskt, for eksempel i gode år med høye oljepriser. Det ville gitt en kraftig, men midlertidig, vekst i norsk økonomi, og gjort landet svært sårbart den dagen oljeinntektene falt. En rask og stor pengebruk kan også presse opp inflasjonen og gjøre norske varer og tjenester dyrere å produsere sammenlignet med utlandet, noe som svekker konkurranseevnen til fastlandsbedrifter som ikke lever av olje.

Handlingsregelen er derfor både en sparelinje og en stabiliseringsmekanisme. Den skal sikre at oljeformuen vokser videre og kommer også fremtidige generasjoner til gode, samtidig som den demper svingningene i norsk økonomi som ellers ville fulgt av opp- og nedturer i oljeprisen.

Hvordan fungerer regelen i praksis?

Hvert år beregner regjeringen hvor mye penger som overføres fra Oljefondet til statsbudsjettet – dette kalles gjerne «oljepengebruken» eller det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Regelen sier at denne overføringen over tid bør ligge på linje med forventet realavkastning av fondet.

Realavkastning betyr avkastning etter at man har trukket fra forventet prisstigning, altså den delen av fondets vekst som faktisk øker kjøpekraften. Anslaget for denne langsiktige avkastningen fastsettes av politiske myndigheter etter faglige vurderinger, og har blitt justert ned over tid etter hvert som fondet har vokst og forventningene til fremtidig avkastning i finansmarkedene har endret seg. De konkrete prosentsatsene endres fra tid til annen, så for gjeldende anslag bør man se hva Finansdepartementet og Regjeringen.no opplyser til enhver tid.

Et viktig poeng er at regelen ikke er en absolutt grense år for år. Den er en rettesnor over tid. I år med krise eller kraftig økonomisk tilbakeslag kan man bruke mer enn den underliggende avkastningen tilsier, for eksempel for å finansiere tiltak som demper arbeidsledighet. I gode år, når økonomien går for fullt, bør man tilsvarende bruke mindre, slik at man ikke bidrar til overoppheting. Denne fleksibiliteten er lagt inn nettopp fordi regelen skal virke stabiliserende for konjunkturene, ikke bare være en ren sparemekanisme.

Hva skjer med resten av fondet?

Det staten ikke bruker over budsjettet, blir stående i Oljefondet og investeres videre i aksjer, obligasjoner og eiendom i utlandet. Fondet forvaltes av Norges Bank Investment Management, en del av Norges Bank, etter mandat fra Finansdepartementet. Målet er at pengene skal gi god avkastning over lang tid, spredt på mange land og bransjer, slik at Norge ikke blir for avhengig av utviklingen i én sektor eller ett land.

Hvorfor er handlingsregelen omstridt?

Selv om et bredt flertall på Stortinget står bak selve prinsippet, er det jevnlig politisk debatt om hvordan regelen bør praktiseres og hvor mye penger som faktisk bør brukes.

Debatten handler sjelden om hvorvidt Norge skal ha en sparelinje i det hele tatt, men heller om presisjonen i beregningene, hvor stor andel av budsjettet som bør gå til ulike formål, og om regelen bør justeres når forutsetningene endrer seg, for eksempel når fondet blir mye større enn da regelen ble innført.

Handlingsregelen og statsbudsjettet

Hvert år, når regjeringen legger frem statsbudsjettet, viser den hvor stor andel av utgiftene som dekkes av oljepenger sammenlignet med skatter, avgifter og andre inntekter. Denne andelen omtales ofte i mediene som «oljepengebruken», og den sammenlignes rutinemessig med handlingsregelens anslag på forventet realavkastning. Er bruken lavere enn anslaget, sies det gjerne at regjeringen «holder igjen». Er den høyere, kan det utløse debatt om regelen brytes eller om det er en forsvarlig, midlertidig avvik begrunnet i konjunktursituasjonen.

Et konkret eksempel

Tenk deg at Oljefondet i et gitt år er verdt et stort, rundt beløp, og at den forventede langsiktige realavkastningen er satt til en bestemt prosentsats av fondets verdi. Handlingsregelen sier da at staten over tid bør bruke omtrent det beløpet dette prosentanslaget utgjør, i tillegg til de ordinære skatte- og avgiftsinntektene, for å finansiere velferdsordninger, infrastruktur og andre offentlige utgifter. Bruker staten mindre et år, for eksempel fordi økonomien går svært godt, bygges det opp et handlingsrom for senere år. Bruker staten mer, for eksempel under en brå økonomisk nedgang, forventes det at bruken dempes igjen når krisen er over, slik at gjennomsnittet over flere år fortsatt følger regelen.

Ofte stilte spørsmål

Er handlingsregelen en lov?

Nei. Den er en politisk retningslinje vedtatt av Stortinget, ikke en bestemmelse i Grunnloven eller en egen lov. Det betyr at den i prinsippet kan endres eller fravikes gjennom ordinære politiske vedtak, men et bredt flertall har over tid stått samlet om selve prinsippet.

Hva er forskjellen på handlingsregelen og Oljefondet?

Oljefondet er selve formuen – pengene som er spart opp og investert i utlandet. Handlingsregelen er regelen for hvor mye av denne formuens avkastning som kan hentes ut og brukes i statsbudsjettet hvert år. Fondet er altså sparegrisen, handlingsregelen er regelen for hvor mye du tar ut av den.

Kan man bruke mer enn handlingsregelen tilsier?

Ja, i praksis skjer det i enkelte år, særlig under kriser eller kraftige økonomiske tilbakeslag, når myndighetene mener det er nødvendig å bruke mer for å dempe skadevirkningene. Regelen er ment å virke over tid, ikke som en absolutt grense hvert eneste år.

Hvem bestemmer hvor mye realavkastning fondet forventes å gi?

Anslaget fastsettes politisk, basert på faglige vurderinger fra blant annet Finansdepartementet og uavhengige økonomiske miljøer, og oppdateres når forholdene i finansmarkedene endrer seg vesentlig over tid.

Hvorfor kalles det ikke bare et «oljebudsjett»?

Fordi regelen ikke gjelder oljeinntektene direkte, men avkastningen av den samlede fondskapitalen som er bygget opp gjennom mange år. Selve oljeinntektene går i sin helhet inn i fondet; det er kun en beregnet andel av fondets forventede avkastning som kan brukes i budsjettet.